Omsorgsfull politiker i din tjeneste

av Unknownrebel Lagret under: politikk on februar 11th, 2010

“–Jeg er jo veldig klar over at slike forslag blir latterliggjort i mediene. Nå er det disse politikerne som vil ut å styre igjen. Nå har jeg likevel stålsatt meg og levert inn et forslag der jeg ønsker å få utredet om vi politikere kan pålegge butikkene å ha en mer diskret plassering av ølet. Det bør ikke være det første du møter når du kommer inn i en dagligvarebutikk. (…)

Hvis konklusjonen på utredningen blir at politikerne ikke kan pålegge butikkene å plassere ølet mer diskret, er Kvadsheim klar til å gå i dialog med butikkeierne for å få endret praksisen.”

Men Kvadsheims første instinkt er å strekke seg etter voldsmonopolet for å få det slik han vil. Å snakke med butikkene, frivillig samarbeid, kommer i andre rekke. Bare hvis han ikke får bruke statens pistoler.

Kvadsheim er visstnok klar over at han kan bli oppfattet som en styringskåt politiker. Nuvel, det spørs om ikke det ville være enda mer ukorrekt å foreslå at folk bør ta ansvar for egne liv. Det skulle tatt seg ut.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stikkord:, ,

Look to Denmark

av Unknownrebel Lagret under: politikk on september 25th, 2009

“I en situasjon med bandekrig i Københavns gater er det ikke tiden for å blankt avvise forslag som vil ramme bandenes kriminalitet, sier Sosialdemokratenes borgermesterkandidat, Frank Jensen, til
Et flertall i bystyret i København har gått inn for forsøk med legale utsalgssteder for hasj for å komme det illegale markedet til livs.”


Krigen mot narkotika er en ubetinget fiasko. Og den er grovt umoralsk. Skulle de liberalisere i København vil det nok vise seg at himmelen ikke faller. Da blir det forhåpentligvis vanskeligere å være forbudstilhenger også i Norge.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stikkord:, , ,

Davy Crockett

av Unknownrebel Lagret under: filosofi on mai 20th, 2009

Her følger en historie om den amerikanske kongressmannen David Crockett. Det er et langt stykke, men du vil være rikere etter å ha lest den.

Not Yours to Give

One day in the House of Representatives a bill was taken up appropriating money for the benefit of a widow of a distinguished naval officer. Several beautiful speeches had been made in its support. The Speaker was just about to put the question when Crockett arose:

“Mr. Speaker–I have as much respect for the memory of the deceased, and as much sympathy for the sufferings of the living, if suffering there be, as any man in this House, but we must not permit our respect for the dead or our sympathy for a part of the living to lead us into an act of injustice to the balance of the living. I will not go into an argument to prove that Congress has not the power to appropriate this money as an act of charity. Every member upon this floor knows it. We have the right, as individuals, to give away as much of our own money as we please in charity; but as members of Congress we have no right so to appropriate a dollar of the public money. Some eloquent appeals have been made to us upon the ground that it is a debt due the deceased. Mr. Speaker, the deceased lived long after the close of the war; he was in office to the day of his death, and I have never heard that the government was in arrears to him.

“Every man in this House knows it is not a debt. We cannot, without the grossest corruption, appropriate this money as the payment of a debt. We have not the semblance of authority to appropriate it as charity. Mr. Speaker, I have said we have the right to give as much money of our own as we please. I am the poorest man on this floor. I cannot vote for this bill, but I will give one week’s pay to the object, and if every member of Congress will do the same, it will amount to more than the bill asks.”

He took his seat. Nobody replied. The bill was put upon its passage, and, instead of passing unanimously, as was generally supposed, and as, no doubt, it would, but for that speech, it received but few votes, and, of course, was lost.

Later, when asked by a friend why he had opposed the appropriation, Crockett gave this explanation:

“Several years ago I was one evening standing on the steps of the Capitol with some other members of Congress, when our attention was attracted by a great light over in Georgetown. It was evidently a large fire. We jumped into a hack and drove over as fast as we could. In spite of all that could be done, many houses were burned and many families made houseless, and, besides, some of them had lost all but the clothes they had on. The weather was very cold, and when I saw so many women and children suffering, I felt that something ought to be done for them. The next morning a bill was introduced appropriating $20,000 for their relief. We put aside all other business and rushed it through as soon as it could be done.

“The next summer, when it began to be time to think about election, I concluded I would take a scout around among the boys of my district. I had no opposition there, but, as the election was some time off, I did not know what might turn up. When riding one day in a part of my district in which I was more of a stranger than any other, I saw a man in a field plowing and coming toward the road. I gauged my gait so that we should meet as he came to the fence. As he came up, I spoke to the man. He replied politely, but, as I thought, rather coldly.

“I began: ‘Well, friend, I am one of those unfortunate beings called
candidates, and—‘

“Yes I know you; you are Colonel Crockett. I have seen you once before, and voted for you the last time you were elected. I suppose you are out electioneering now, but you had better not waste your time or mine, I shall not vote for you again.”

“This was a sockdolager…I begged him to tell me what was the matter.

” ’Well, Colonel, it is hardly worth-while to waste time or words upon it. I do not see how it can be mended, but you gave a vote last winter which shows that either you have not capacity to understand the Constitution, or that you are wanting in the honesty and firmness to be guided by it. In either case you are not the man to represent me. But I beg your pardon for expressing it in that way. I did not intend to avail myself of the privilege of the constituent to speak plainly to a candidate for the purpose of insulting or wounding you. I intend by it only to say that your understanding of the Constitution is very different from mine; and I will say to you what, but for my rudeness, I should not have said, that I believe you to be honest.
…But an understanding of the Constitution different from mine I cannot overlook, because the Constitution, to be worth anything, must be held sacred, and rigidly observed in all its provisions. The man who wields power and misinterprets it is the more dangerous the more honest he is.’

” ‘I admit the truth of all you say, but there must be some mistake about it, for I do not remember that I gave any vote last winter upon any constitutional question.’

“ ‘No, Colonel, there’s no mistake. Though I live in the backwoods and seldom go from home, I take the papers from Washington and read very carefully all the proceedings of Congress. My papers say that last winter you voted for a bill to appropriate $20,000 to some sufferers by a fire in Georgetown. Is that true?’

” ‘Well, my friend; I may as well own up. You have got me there. But certainly nobody will complain that a great and rich country like ours should give the insignificant sum of $20,000 to relieve its suffering women and children, particularly with a full and overflowing Treasury, and I am sure, if you had been there, you would have done just as I did.’

” ‘It is not the amount, Colonel, that I complain of; it is the principle. In the first place, the government ought to have in the Treasury no more than enough for its legitimate purposes. But that has nothing with the question. The power of collecting and disbursing money at pleasure is the most dangerous power that can be entrusted to man, particularly under our system of collecting revenue by a tariff, which reaches every man in the country, no matter how poor he may be, and the poorer he is the more he pays in proportion to his means. What is worse, it presses upon him without his knowledge where the weight centers, for there is not a man in the United States who can ever guess how much he pays to the government. So you see, that while you are contributing to relieve one, you are drawing it from thousands who are even worse off than he. If you had the right to give anything, the amount was simply a matter of discretion with you, and you had as much right to give $20,000,000 as $20,000. If you have the right to give to one, you have the right to give to all; and, as the Constitution neither defines charity nor stipulates the amount, you are at liberty to give to any and everything which you may believe, or profess to believe, is a charity, and to any amount you may think proper. You will very easily perceive what a wide door this would open for fraud and corruption and favoritism, on the one hand, and for robbing the people on the other. ‘No, Colonel, Congress has no right to give charity. Individual members may give as much of their own money as they please, but they have no right to touch a dollar of the public money for that purpose. If twice as many houses had been burned in this county as in Georgetown, neither you nor any other member of Congress would have thought of appropriating a dollar for our relief. There are about two hundred and forty members of Congress. If they had shown their sympathy for the sufferers by contributing each one week’s pay, it would have made over $13,000. There are plenty of wealthy men in and around Washington who could have given $20,000 without depriving themselves of even a luxury of life.’ “The congressmen chose to keep their own money, which, if reports be true, some of them spend not very creditably; and the people about Washington, no doubt, applauded you for relieving them from the necessity of giving by giving what was not yours to give. The people have delegated to Congress, by the Constitution, the power to do certain things. To do these, it is authorized to collect and pay moneys, and for nothing else. Everything beyond this is usurpation, and a violation of the Constitution.’

” ‘So you see, Colonel, you have violated the Constitution in what I consider a vital point. It is a precedent fraught with danger to the country, for when Congress once begins to stretch its power beyond the limits of the Constitution, there is no limit to it, and no security for the people. I have no doubt you acted honestly, but that does not make it any better, except as far as you are personally concerned, and you see that I cannot vote for you.’

“I tell you I felt streaked. I saw if I should have opposition, and this man should go to talking, he would set others to talking, and in that district I was a gone fawn-skin. I could not answer him, and the fact is, I was so fully convinced that he was right, I did not want to. But I must satisfy him, and I said to him:

” ‘Well, my friend, you hit the nail upon the head when you said I had not sense enough to understand the Constitution. I intended to be guided by it, and thought I had studied it fully. I have heard many speeches in Congress about the powers of Congress, but what you have said here at your plow has got more hard, sound sense in it than all the fine speeches I ever heard. If I had ever taken the view of it that you have, I would have put my head into the fire before I would have given that vote; and if you will forgive me and vote for me again, if I ever vote for another unconstitutional law I wish I may be shot.’

“He laughingly replied; ‘Yes, Colonel, you have sworn to that once before, but I will trust you again upon one condition. You say that you are convinced that your vote was wrong. Your acknowledgment of it will do more good than beating you for it. If, as you go around the district, you will tell people about this vote, and that you are satisfied it was wrong, I will not only vote for you, but will do what I can to keep down opposition, and, perhaps, I may exert some little influence in that way.’

” ‘If I don’t’, said I, ‘I wish I may be shot; and to convince you that I am in earnest in what I say I will come back this way in a week or ten days, and if you will get up a gathering of the people, I will make a speech to them. Get up a barbecue, and I will pay for it.’

” ‘No, Colonel, we are not rich people in this section, but we have plenty of provisions to contribute for a barbecue, and some to spare for those who have none. The push of crops will be over in a few days, and we can then afford a day for a barbecue. This is Thursday; I will see to getting it up on Saturday week. Come to my house on Friday, and we will go together, and I promise you a very respectable crowd to see and hear you.’

” ‘Well, I will be here. But one thing more before I say good-bye. I must know your name.’

” ‘My name is Bunce.’

” ‘Not Horatio Bunce?’

” ‘Yes.’

” ‘Well, Mr. Bunce, I never saw you before, though you say you have seen me, but I know you very well. I am glad I have met you, and very proud that I may hope to have you for my friend.’

“It was one of the luckiest hits of my life that I met him. He mingled but little with the public, but was widely known for his remarkable intelligence and incorruptible integrity,  and for a heart brimful and running over with kindness and benevolence, which showed themselves not only in words but in acts. He was the oracle of the whole country around him, and his fame had extended far beyond the circle of his immediate acquaintance. Though I had never met him, before, I had heard much of him, and but for this meeting it is very likely I should have had opposition, and had been beaten. One thing is very certain, no man could now stand up in that district under such a vote.

“At the appointed time I was at his house, having told our conversation to every crowd I had met, and to every man I stayed all night with, and I found that it gave the people an interest and a confidence in me stronger than I had ever seen manifested before.

“Though I was considerably fatigued when I reached his house, and, under ordinary circumstances, should have gone early to bed, I kept him up until midnight, talking about the principles and affairs of government, and got more real, true knowledge of them than I had got all my life before.

“I have known and seen much of him since, for I respect him – no, that is not the word – I reverence and love him more than any living man, and I go to see him two or three times every year; and I will tell you, sir, if every one who professes to be a Christian lived and acted and enjoyed it as he does, the religion of Christ would take the world by storm.

“But to return to my story. The next morning we went to the barbecue, and, to my surprise, found about a thousand men there. I met a good many whom I had not known before, and they and my friend introduced me around until I had got pretty well acquainted – at least, they all knew me.

“In due time notice was given that I would speak to them. They gathered up around a stand that had been erected. I opened my speech by saying:

” ‘Fellow-citizens – I present myself before you today feeling like a new man. My eyes have lately been opened to truths which ignorance or prejudice, or both, had heretofore hidden from my view. I feel that I can today offer you the ability to render you more valuable service than I have ever been able to render before. I am here today more for the purpose of acknowledging my error than to seek your votes. That I should make this acknowledgment is due to myself as well as to you. Whether you will vote for me is a matter for your consideration only.’”

“I went on to tell them about the fire and my vote for the appropriation and then told them why I was satisfied it was wrong. I closed by saying:

” ‘And now, fellow-citizens, it remains only for me to tell you that the most of the speech you have listened to with so much interest was simply a repetition of the arguments by which your neighbor, Mr. Bunce, convinced me of my error.

” ‘It is the best speech I ever made in my life, but he is entitled to the
credit for it. And now I hope he is satisfied with his convert and that he will get up here and tell you so.’

“He came upon the stand and said:

” ‘Fellow-citizens – It affords me great pleasure to comply with the request of Colonel Crockett. I have always considered him a thoroughly honest man, and I am satisfied that he will faithfully perform all that he has promised you today.’

“He went down, and there went up from that crowd such a shout for Davy Crockett as his name never called forth before.’

“I am not much given to tears, but I was taken with a choking then and felt some big drops rolling down my cheeks. And I tell you now that the remembrance of those few words spoken by such a man, and the honest, hearty shout they produced, is worth more to me than all the honors I have received and all the reputation I have ever made, or ever shall make, as a member of Congress.’

“Now, sir,” concluded Crockett, “you know why I made that speech yesterday.

“There is one thing now to which I will call your attention. You remember that I proposed to give a week’s pay. There are in that House many very wealthy men – men who think nothing of spending a week’s pay, or a dozen of them, for a dinner or a wine party when they have something to accomplish by it. Some of those same men made beautiful speeches upon the great debt of gratitude which the country owed the deceased–a debt which could not be paid by money–and the insignificance and worthlessness of money, particularly so insignificant a sum as $10,000,  when weighed against the honor of the nation. Yet not one of them responded to my proposition. Money with them is nothing but trash when it is to come out of the people. But it is the one great thing for which most of them are striving, and many of them sacrifice honor, integrity, and justice to obtain it.”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stikkord:, , ,

Vold og staten

av Unknownrebel Lagret under: politikk on april 22nd, 2009

Etter en kort diskusjon på en annen blogg, tenkte jeg at jeg skulle oppklare et av de sentrale begrepene jeg og mange andre liberalister bruker; vold.

Jeg mener vold kun er legitimt i selvforsvar. Dette standpunktet er det vel omtrent umulig å være uenig i. Hvordan har det seg så at mange som tilsynelatende er enig i dette prinsippet da ikke kommer til de samme konklusjonene som liberalister når det gjelder politikk?

Det er to forklaringer; Enten så synes de faktisk ikke at vold er grunnleggende galt, eller så har de en annen definisjon på hva vold er. Jeg tror og håper det siste gjelder for de aller fleste. Men om vi skal kunne kommunisere er det en forutsetning at vi er enige om definisjoner, ellers kommer vi absolutt ingensteds hen.

Mange tenker nok på blod, knekte bein og flyvende tenner når de tenker på vold. Og det er utvilsomt voldelig å slå noen til blodet spruter, men å forårsake fysisk skade er ikke nok for å kunne karakterisere en handling som voldelig.
En bankraner som kun peker en pistol forårsaker ikke fysisk skade, men hans handlinger er fremdeles voldelig.
En voldektsmann forårsaker ikke nødvendigvis fysisk skade, men han er likevel voldelig.
Slaveholdere trenger ikke piske og slå sine slaver, men det er likevel vold som ligger til grunn for deres forhold.

Hva raneren, voldtektsmannen, slaveholderen og han/hun som slår ut tenner har til felles, er at de tar fra individer/grupper råderetten over eget liv mot deres vilje. Og der har vi en tilfredstillende definisjon på vold.

Så til stat og politikk. Staten er et voldsmonopol. Det er den eneste institusjonen som rettmessig kan initiere vold, enten gjennom militær makt eller rettsvesen. Politikk handler om hva vi skal bruke statens voldsmonopol til. Alle lover, reguleringer og bestemmelser hviler på det faktum at staten kan kaste deg i fengsel om du ikke føyer deg. Derfor mener jeg at statens virke bør være begrenset til å beskytte indivdets rettigheter og liv mot overgrep, slik som ran, mord voldtekt og så videre.

Men den begrensingen er det ikke alle som er enig i. Når alle disse felleskapianerne er så ivrig etter å bruke staten (vold) for å gjøre hva DE mener er godt for samfunnet, bør man spisse ørene.

La oss ta et eksempel; røykeloven. La oss gå litt tilbake i tid å si at du eier en pub. Kanskje du har startet den selv for egne penger, eller du har kjøpt den. Det spiller liten trille, saken er at denne puben er din eiendom. Du tilbyr et sted hvor folk kan komme å drikke og kose seg. Folk liker tilbudet ditt, det er hyggelig der og du har billig øl, så de velger å benytte seg av tjenesten din. Som så mange andre steder tillater du røyking inne på din eiendom. Nå er ikke røyking det sunneste man kan bedrive, men det er ikke noe problem, for du tvinger ingen til å sitte hos deg. Du tvinger heller ingen å jobbe hos deg. Kundene dine veier fordeler og eventuelle ulemper ved ditt tilbud, så kommer de til en beslutning helt på egen hånd. Noen liker ølet, noen liker kanskje å røyke, noen liker klientellet osv. De som ikke liker prisen på drikken, eller røyklukten, eller klientellet går helt frivillig et annet sted.

Så er det noen politikere som synes det er forferdelig dumt med røyk. Det er så dumt og usunt synes de, at de gjerne vil begrense hvor mye røyk nordmenn får i seg. Det er tross alt forferdelig usunt så da er det bedre at man røyker mindre, eller enda bedre, ikke røyker i det hele tatt. Så de foreslår en lov som sier at det er ulovlig å røyke på utesteder. Forslaget blir lov, og du kan ikke lenger tillate røyking på din pub. Nå hjelper det plutselig fint lite hva du og kundene dine synes, for om du ikke følger loven strammer staten musklene. Kundene dine er ikke skikket til å velge selv, så voldsmonopolet tar beslutningen for dem. Om du mener dette er galt og du nekter å samarbeide havner du i tilslutt i fengsel. Er det riktig? Åpenbart ikke.

Men siden de aller fleste faktisk betaler skatt og følger alskens påbud og regler, er det svært få som blir kastet i fengsel. Man ser ikke selve pistolene når staten tar bestemmelser for deg, så man kan fort glemme at de er der.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stikkord:, , ,


av Unknownrebel Lagret under: filosofi on april 15th, 2009

I denne artikkelen på som omhandler hvordan nasjonalsosialisten Hitler åpenbart hører hjemme på høyresiden, bruker forfatteren dette utrykket jeg har hørt så mange ganger før, nemlig “ultraliberalisme”. Når jeg spurte forfatteren hva han la i dette, fikk jeg følgende svar;

“Unknownrebel: F.eks. slike som går inn for laizzes-faire-lignende systemer, ekstremvarianten av disse igjen er sekten som utviklet seg rundt Ayn Rand.”

Hvilket altså gjør meg til en ultraliberalist. Spennende greier!
Hva angår selve artikkelen er den et prakteksempel på selektiv historietolkning og ønsketenkning. Men nasjonalsosialismen har jeg skrevet om før, og det har andre også. (Anbefales på det sterkeste!)

Og om du vil sette deg ytterlige inn i temaet vil jeg komme med følgende bokanbefalinger; The Ominous Parallels av Leonard Peikoff og Liberal Fascism av Jonah Goldberg. Disse er verdt pengene.

Men tilbake til ultraliberalismen. Å sette “ultra” foran et ord er en måte å gjøre betydningen av det ordet til noe ekstremt, et ytterpunkt. En slik beskrivelse er en tankestopper, og det er den funksjonen artikkelforfatteren drar nytte av. Det er ikke en uvanlig hersketeknikk på venstresiden, Kamerat Sakariassen i Stavanger SU forsøkte for en tid tilbake å stemple de av oss som er tilhengere av fred og frivillighet (markedet) som psykisk ustabile fundamentalister. Jaja, det er ikke fritt for vås.

Liberalismen har sitt utpring i opplysningstiden. Utav det intellektuelle mørket kom ideer om frihet, og individets rettigheter. Liberalisme er fred og frivillighet satt i system. Motsetningen er diverse systemer som bygger på tvang og vold, som for eksempel kommunisme og fascisme.
Laissez-faire er som forfatteren helt riktig observerer kompatibel med liberalisme. Laissez-faire kapitalisme anerkjenner individuelle rettigheter, slik som retten til eget liv, og da naturligvis eiendomsretten. Vold og tvang er kun legitimt i selvforsvar, og statens virke er derfor begrenset til beskyttelse av individet mot overgrep.

Jeg synes bruken av begrepet “ultraliberalisme” er et særdeles godt eksempel på hvor syk og pervertert deler av venstresiden er. Å hevde at fred er riktig, at vold kun er legitimt i selvforsvar, og at individet har en ukrenkelig rett på eget liv er altså ekstremt. er selverklærte marxister. Dem om det, men hvor vridd i hodet må man være for å betrakte den ukrenkelige retten til eget liv som et ekstremt ytterpunkt som man ikke kan ta seriøst, mens man samtidig forfekter en ideologi som har tatt livet av rundt 100 millioner+ mennesker?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stikkord:, , ,

Rett versus galt 101

av Unknownrebel Lagret under: rant on april 2nd, 2009

Jeg skal prøve å forklare mitt politiske ståsted på den mest lettfattelige måte jeg får til, da det ikke alltid synker inn hos alle.

Fred er bra. Jeg liker fred.

Når det er fred, kan man leve sitt liv uten å være redd for sitt liv eller sin eiendom. Å være redd konsumerer tid og energi som man helst burde brukt på å leve. Ens liv er det viktigste som fins, for det motsatte er død, og det får man ingenting utav.

Vold er dårlig. Jeg liker ikke vold.

Vold er det motsatte av fred. Den eneste legitime voldsbruk, er den som er nødvendig i selvforsvar. Å initiere vold mot uskyldige mennesker derimot er galt.

Frivillighet er bra. Jeg liker frivillighet.

Fred og frivillighet er uløselig knyttet sammen. Frivillig interaksjon mellom mennesker er uendelig mye mer verdt enn tvungen interaksjon, det være seg handel, omsorg, sosial omgang osv.
Som den politiske filosofen Everett D. Martin sa;

“Unless a good deed is voluntary, it has no moral significance.”

Tvang er dårlig, Jeg liker ikke tvang.

Tvang er det motsatte av frivillighet. Når man tvinges til å gjøre noe, gjør man det utav frykt, ikke fordi man selv vil. Man er nødt til å føye seg etter noen annens ønsker, for om man ikke gjør det skjer det noe man ikke vil skal skje.

Fred og frivillighet = :-)
Vold og tvang = :-(


Jeg har tenkt å ta for meg dette nærmere ved en senere anledning, men man må visst begynne med små skritt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stikkord:, , , ,

Ron Paul om legalisering av cannabis

av Unknownrebel Lagret under: politikk on mars 15th, 2009

Her følger et lite sammendrag, samt mine kommentarer.

Ron Paul:

“Drugs are very dangerous, but there’s a lot of things that are dangerous. The question is who should regulate danger? Should we assume responsibility for ourselves or should the government take care of it?
And i don’t believe in the nanny state.

…We didn’t even have a federal law until 1937 and here we are, we have spent hundreds of billions of dollars in a very unsuccessful attempt to regulate drugs…

What about a sick person dying with cancer, and goes out and uses marijuana (…) and the feds come in and arrest them? There is so much violation of common decency and the constitution and it makes no sense. The drug war is a total failure, and the federal drug war ought to be revisited, and for the most part gotten rid of.”

Amen, Ron.

Stephen Baldwin:

“…Here you’re looking at an actor that has starred in two very popular marijuana films; Half baked and Biodome, and here i am bringing a faith based, conservative perspective to this issue…”

For de som ikke vet hva “faith based” betyr, er det et utrykk som brukes for å beskrive organisasjoner og initativ som har et religiøst, oftest kristent, fundament.
Kort fortalt så skal samfunnets onder skal helbredes med bønn og snakk om Jesus.

“Marijuana leads to doing worse things, it’s a fact, i don’t care what anyone says…”

Og der har du forbudsfanatikerne i et fornektende lite nøtteskall. Det er et fantastisk arrogant og ignorant standpunkt når man tenker over det. “Jeg bryr meg ikke om hva noen sier” betyr at man ikke har til intensjon å vurdere ny informasjon, fordi man har allerede bestemt seg.

“When you smoke marijuana at a young age, it will usually lead to alcohol abuse and harder drugs. So right there, i mean that’s one reason why it should not be legalized”

Visse myter dør bare ikke. Og det kan vel ha sammenheng med at noen forbudstilhengere ikke bryr seg om ny informasjon.
Kanskje noen burde fortelle Stephen at google også er hans venn?

Det finnes ingen stoff som vil få deg til å hige etter andre stoff du aldri før har prøvd. De som påstår dette tror på heksekunst, ikke vitenskap. Men det kan hende jeg kommer til å ta for meg ruspolitikk mer spesifikt senere.

Ron Paul:

“…And besides, it’s not nearly as addictive as alcohol. So if you are a consistent person, and you think the government should be regulating personal behaviour, you have to be for prohibition of alcohol. And when you look back and throughout history what happened to that, that was a total disaster. It created the Al Capones.
And right now today there is so much violence, not because people use drugs, but because they’re illegal. You know the people who benefit the most from all these laws? These are the drug cartels. They lobby to keep these laws in place, because they can’t exist without them. You don’t have the Al Capones now, because you don’t have prohibition of alcohol. Prohibition is what is bad.”

Her har Ron Paul selvfølgelig helt rett. Hadde man man legalisert stoff, hadde man slått føttene under det svarte markedet og de som idag tilsvarer Al Capone. Det var på 20 tallet forbudet mot alkohol som var den direkte årsaken til all kriminalitet og vold.
Så da er det vel ikke så fjernt å hevde at dagens krig mot narkotika har de samme konsekvensene som krigen mot alkohol hadde?

Stephen Baldwin, når spurt om medisinsk marijuana:

“Well again, you know, there is, you know, not a whole lot of research to back up the fact that there aren’t alternatives even to that. There is a lot of pain relieving practices that people can study, so…”

Stephen prøver vel å si at det finnes alternativer. Men hva så? Hva slags medisin du bruker, burde være en sak mellom deg og legen din.

“If we legalize marijuana, there’s no question that the number of deaths related to people being impaired under the influence of marijuana, is going to increase.”

Nuvel, det er en rimelig løs påstand. Og hvem har sagt at det ville være lovlig å kjøre mens man er høy? Det er da ikke lov å drikke og kjøre, så det samme ville vel gjeldt når det er snakk om cannabis.
Men det har da blitt forsket på cannabis og trafikk.

Ron Paul:

“What is so bad is the war on marijuana(…) They can be caught using drugs for the third time, never committing a violent act, and putting them in prison for life. And yet rapists and murderers can get out. And if you think about all those expences, you are talking about hundreds of billions of dollars that get spent on this. And people usually that get sent to prison for nonviolent drug use, come out as violent criminals.”

Jepp. Fredelige mennesker blir sendt til fengsel for fredelige handlinger, det blir knapt mer absurd enn det.

“…and yet we have people in Washington DC who drink a lot of alcohol, let me tell you. Because of political reasons they are scared to death even to vote to legalize the growing of hemp(…) Because of this obsession on this drugwar, we can’t grow hemp in this country. We send the hempgrowing up to Canada, then we buy the product that we make from hemp. So we export our jobs to Canada. (…) This is how hysterical the war on drugs has gotten.”

At industriell hamp er forbudt, er også rimelig absurd. Men man må vel tenke på signaleffekten, uten at jeg er sikker på hva signaleffekten av tekstilproduksjon er.

Stephen Baldwin:

“I’m just curious Joy, do you think that there’s a lot of marijuana smoking Ron Paul supporters?”


Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stikkord:, , ,

Ron Paul og sentralbanken

av Unknownrebel Lagret under: politikk on februar 5th, 2009

Jeg er ganske begeistret for Ron Paul. Jeg ble ikke mindre begeistret når jeg fikk vite at han nå har introdusert et lovforslag som går ut på å avskaffe sentralbanken i USA, The Federal Reserve. Hvilken mann!

“Madame Speaker, I rise to introduce legislation to restore financial stability to America’s economy by abolishing the Federal Reserve. Since the creation of the Federal Reserve, middle and working-class Americans have been victimized by a boom-and-bust monetary policy. In addition, most Americans have suffered a steadily eroding purchasing power because of the Federal Reserve’s inflationary policies. This represents a real, if hidden, tax imposed on the American people.

From the Great Depression, to the stagflation of the seventies, to the current economic crisis caused by the housing bubble, every economic downturn suffered by this country over the past century can be traced to Federal Reserve policy. The Fed has followed a consistent policy of flooding the economy with easy money, leading to a misallocation of resources and an artificial “boom” followed by a recession or depression when the Fed-created bubble bursts.

With a stable currency, American exporters will no longer be held hostage to an erratic monetary policy. Stabilizing the currency will also give Americans new incentives to save as they will no longer have to fear inflation eroding their savings. Those members concerned about increasing America’s exports or the low rate of savings should be enthusiastic supporters of this legislation.

Though the Federal Reserve policy harms the average American, it benefits those in a position to take advantage of the cycles in monetary policy. The main beneficiaries are those who receive access to artificially inflated money and/or credit before the inflationary effects of the policy impact the entire economy. Federal Reserve policies also benefit big spending politicians who use the inflated currency created by the Fed to hide the true costs of the welfare-warfare state. It is time for Congress to put the interests of the American people ahead of special interests and their own appetite for big government.

Abolishing the Federal Reserve will allow Congress to reassert its constitutional authority over
monetary policy. The United States Constitution grants to Congress the authority to coin money and regulate the value of the currency. The Constitution does not give Congress the authority to delegate control over monetary policy to a central bank. Furthermore, the Constitution certainly does not empower the federal government to erode the American standard of living via an inflationary monetary policy.

In fact, Congress’ constitutional mandate regarding monetary policy should only permit currency backed by stable commodities such as silver and gold to be used as legal tender. Therefore, abolishing the Federal Reserve and returning to a constitutional system will enable America to return to the type of monetary system envisioned by our nation’s founders: one where the value of money is consistent because it is tied to a commodity such as gold. Such a monetary system is the basis of a true freemarket economy.

In conclusion, Mr. Speaker, I urge my colleagues to stand up for working Americans by putting an end to the manipulation of the money supply which erodes Americans’ standard of living, enlarges big government, and enriches well-connected elites, by cosponsoring my legislation to abolish the Federal Reserve.”

Forslaget går altså ut på å avskaffe sentralbanken, samt å gjeninnføre gullstandarden. Slikt får jo et erkeliberalistisk hjerte til å banke litt fortere enn vanlig.

Men, å gjøre som Paul sier her ville innebære at praksisen med å trykke opp penger fra løse luften måtte ha sluttet. Og man kan rimelig anta at de kjeltringene som sitter på seddelpressene ikke vil gi fra seg disse frivillig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stikkord:, , , ,

Ron Paul om økonomien

av Unknownrebel Lagret under: politikk on februar 3rd, 2009

Her er et ti minutters intervju med mannen som burde blitt USAs president.

Hva kan jeg si? Ron Paul er et skinnende lys i dagens intellektuelle mørke.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stikkord:, , ,

Kapitalisme, frihet og kampen om språket

av Unknownrebel Lagret under: Ukategorisert on januar 22nd, 2009

Et eple er et eple, er du ikke enig? Et eple er ikke en melon og heller ikke en agurk. Når jeg sier “eple”, så vet du hva jeg mener. Alle er mer eller mindre enig om hva som menes med “eple”. Et eple har visse trekk som gjør det til et eple. Det har en viss størrelse, en viss hardhet, visse farger, en viss smak også videre. Når vi har definisjoner på epler og andre ting kan vi kommunisere med hverandre. Faktisk er det at vi er enige om definisjoner for ting en forutsetning for at vi kan kommunisere med hverandre. Om du går i en butikk og sier; “Jeg vil kjøpe et eple”, så slipper du å få en brødrister. Om du ber noen male huset ditt, slipper du å risikere at vedkommende istedet kastrerer katten din.
Om vi opererer med ulike og motstridende definisjoner på samme ting, faller alt i fisk. Da kan vi ikke lenger
kommunisere med hverandre. Det er lett å se hvilken håpløs situasjon som ville oppstått om ordet “stopp” beskrev et opphør i bevegelse eller handling og på samme tid betydde “lukk øynene”.
Hva så når man diskuterer politikk eller filosofi? Man må også da operere med de samme definisjonene for at diskusjonen skal bli fruktbar. La oss for eksempel ta begrepet “kapitalisme”. Jeg er tilhenger av 100% kapitalisme, da jeg mener det er det eneste moralsk riktige måten å organisere et samfunn på. Men når jeg sier kapitalisme, så mener jeg laissez faire. Ikke dagens korporatisme som uten unntak blir omtalt som kapitalisme.
Laissez faire er et utrykk som stammer fra 1600-tallets Frankrike hvor økonomien var gjenstand for strenge reguleringer. Fattigdom var derfor utbredt. Historien forteller at en av kongens ministre spurte folket hva staten kunne gjøre for å lette tilværelsen deres. Svaret han fikk var “Laissez-nous-faire”, som kan oversettes med “la oss være i fred”. Laissez faire kapitalisme er et system hvor økonomien styrer seg selv, uten statlig innblanding. Det er et system som dyrker frivillig, ikke tvungen, omgang med mennesker.  Det er den rake motsetningen til de økonomiske systemene  som man finner i kommunistiske og sosialistiske
land. Det er en utbredt oppfatning at Norge og vesten generelt er kapitalistisk. Dette er bare halvveis sant. Sannheten er at vi har korporatisme, eller blandingsøkonomi. Frie marked blandet med statlig sentralstyring er ikke kapitalisme. La ikke media, venstrevridde journalister, offentlig utdanning og dagens politikere lure deg. Venstresiden har gjort en utmerket jobb med å koble begrepet “kapitalisme” med fattigdom i den tredje verden, overgrep, utnytting, den sterkestes rett og så videre. Men dette er et forvridd bilde på hva
kapitalisme, eller frihet, er. Sammenhengen mellom økonomisk frihet, og høy levestandard er ikke til å komme unna. Har du noengang sett noen risikere livet ved å bygge ustabile flåter og andre fartøy for å rømme fra USA til Cuba? Eller fra Hongkong til Kina?
Et annet belastet begrep er “individualisme”. Jeg er en ubønnhørlig individualist. Jeg verdsetter individuell frihet over det aller meste. Men det kan man da ikke mene? Man må ihvertfall moderere seg litt, for man må tenke på felleskapet først. Det felles beste går tross alt foran individet. Ellers blir resultatet et “meg, meg, meg” samfunn? En eller annen mild form for kollektivisme er det vel normalt å ønske. For meg er dette helt avskyelig. Jeg kan ikke hevde eierskap over et annet menneske, heller ikke om jeg går sammen med andre mennesker og skaper et “kollektiv”. Denne tanken at abstrakte “grupper”  kan ha interesser og behov som går over enkeltmennesket er grunnleggende totalitært. Fascister mener jo at statens behov går foran individets behov. Også kommunister og sosialister mener dette, det felles beste og så videre.
Jeg kan ta et siste begrep som også har blitt pervertert, nemlig “velferd”. Velferdsstaten er vel tross alt bra? Du er vel for velferd? Men staten kan jo ikke drive velferd. Staten har bare pistoler, alt staten gjør er bakket opp av det faktum at den kan utøve vold om nødvendig. Men dette har jeg skrevet litt om før, her og her, om interessen melder seg.

Det var mye jeg trodde på i mine mørkerøde dager, at kapitalister er grådige svin som karrer til seg mens alle andre må nøye seg med smulene. Urettferdig! Og staten er fin og bra som passer på stakkars oss hjelpeløse som ellers ville vært i det frie markedets vold. Når sosialistene har monopol på trylleord og begreper som “felleskap, omtanke, nestekjærlighet, empati, rettferdighet” kan det være vanskelig å se nyansene, især om ingen rundt deg vet bedre. Jeg tenker her på samfunnsfag og historietimene på skolen. Det var først etter at jeg fikk indoktri… skolen på avstand at jeg ble eksponert for andre ideer og meninger. Når du går på skole og blir “utdannet”, lærer du deg hvordan du skal tenke. Og du er vel for “rettferdighet”, “felleskap” og “nestekjærlighet”? Selvfølgelig, alle er jo det. Og når du skal ta et politisk standpunkt, så vet du vel hvilken “side” som har disse verdiene? Det er så subtilt, men akk så effektivt.
Så ta tilbake språket! Når vi alle blir enig om A faktisk er A og ikke B, faller fascistenes og sosialistenes argumenter sammen. Skal vi vinne friheten tilbake, må vi først vinne kampen om begrepene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stikkord:, , , , , , , , , , ,

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00